Jeg er utrolig lei av å være singel. Det er så kjedelig og ensformig. Har ikke vært i et jævla forhold på lenge nå, og det irriterer meg. Selvsagt er det min egen feil, noe som egentlig bare gjør meg enda mer forbanna. For jeg har vel i grunn muligheten til å gjøre noe med det.
Problemet er at jeg er veldig sjenert av meg. Liker liksom ikke å ta initiativet når det gjelder kjærlighet. Jeg synes det er ganske skummelt egentlig. Haha, har liksom fremdeles problemer med å stå fremfor klassen og snakke. Det freaker meg rett og slett ut. Selv om det er ganske morsomt i etterkant å tenke på at jeg stod der og skalv som faen og bare ville gå hjem å legge meg. Sånn er livet rett og slett, man må lide for å kunne vinne. Egentlig et ganske greit prinsipp i grunn, men så langt føler jeg at det har gått mye i tap.
Jeg er ikke akkurat noen badass og vegrer meg egentlig for å snakke i telefonen med ukjente folk. Selv dèt synes jeg er skummelt. Det som kanskje er litt merkelig at flere av mine jevnaldrende heller ikke har sansen for å ringe til fremmede. På en måte er det da man må sette seg ned, ta en varm slurk av den alt for sterke kaffien og spørre seg selv. Hva faen skal det bli av 90 – kullet? Vi er jo den oppvoksende generasjonen som en dag skal ta over jorden etter våre forfedre. Så langt har vi ikke mye å skryte av på papiret. Vi er selvopptatte jævler som må få alt i fanget. Jeg er jo et levende bevis på det, og akkurat det er kanskje det punktet som provoserer meg mest. Vi er nok den virkelige dessert generasjonen.
Late er vi også. Vi klager over at det er lærerne til lands som er alt for dårlige. Men det er helt feil. Selv om det er noen lærere som ikke burde vært lærere er det i hovedsak oss selv, elevene, det er noe galt med. Vi forventer å sitte igjen med både femmere og seksere uten å gjøre noe for det. For det er nok de færreste som sitter flere timer hjemme hver dag for å få unnagjort leksene. Hvorfor er det slik? Er det fordi vi ikke har tid?`Feil, vi har masse av tid, men i stede for å bruke tiden på fremtiden vår velger vi å sitte fremfor tv’n og få med oss de siste tv-seriene. Vi er rett og slett for dårlige til å prioritere. Har man lyst til å bli lege, må man jobbe deretter. Har man lyst til å bli advokat, så må man faen meg jobbe for det også. Ikke sitte malplasert fremfor en blikkboks som ikke forer oss med annet en urelevant informasjon. Man må jobbe for en utdanning. Det er ikke gratis å ta høy utdanning, det svir på både lommeboka og hodet, men det trengs om man vil trekke det lengste strået.
Full kreditt til foreldrene våre. De innser at vi må komme oss utav godstolen å begynne å trimme. De tvinger oss til å gjøre litt for pengene. Og det er egentlig alt annet enn dårlig. I det øyeblikket man står der og lager middag eller tar seg en joggetur tenker man kanskje at de thadde vært greit å gjøre noe annet. Men etterpå innser vi hvor viktig det var at foreldrene våre pushet oss litt utforbi sirkelen av latskap og nytelse. Det er de som skal ha takken for at vi kanskje, og da sier jeg kanskje, blir til folk en dag.
Det trengs å jobbes med litt av hvert når det gjelder den oppvoksende generasjonen, som jeg er en del av. Jeg ser jo helt fint selv at jeg ikke er noe glansbilde akkurat. For å ha det på det rene representerer jeg vel ganske godt dessert generasjonen. Det føles utrolig god å kunne slappe av i tv stolen hjemme, og jeg jobber vel ikke ræva av meg for å leve det gode liv. Så hvorfor i helvete sitter jeg og kritiserer andre da? Jeg kjenner kritikken trykke rpå meg allerede. Men poenget er at jeg kritiserer den oppvoksende generasjonen, og som sagt, den er jeg en del av. Så ja, jeg kritiserer meg selv også. Ta den!
Vel, da har jeg fått foreviget noen av mine tanker for denne gang. For dere som har ferie nå; nyt den 