Hot Spot

Av og til får du servert det fruktfatet fremfor deg, og da snakker jeg
ikke om samme frukten som går igjen i Kiwi-reklamene. Neida, her
snakker vi de virkelig eksotiske fruktene. De fruktene som virkelig får
spyttproduksjonen i gang. av helt andre grunner enn at du er sulten på
mat. Vi snakker om fruktfatet som får deg til å ta deg helt ut, uten å
ville det selv. Det er fruktfatet som gjør dagen din komplett. *
Kunstpause ^^*Her må det mer til enn et par druer og et eple.

Det vi egentlig snakker om her er egentlig hotspots, og nei, jeg sikter
ikke til de der hotspotsa som vulkanene har. Har du sett for mye på
Discovery channel nå igjen? Vel, vulkaner er også ganske varme, det
samme er tabasco i halsen, om du ville vite det. Men det vi skal frem
til denne gangen er damer som gjør dagen din SÅ mye bedre, bare ved å
være til stede. De trenger ikke vite hvem du er. Og det er nok like
greit, for hadde de visst at du stod der og nøt synet av dem, ville du
nok mest sannsynlig fått en på tryne. Man skal ikke kikke, vel, det er
bare bullshit. Kunsten er bare og ikke bli merket.

Du er imidlertid ikke helt ute av gamet om du blir merket. De kan jo ta
deg for å være yngre enn du er, og det er en fordel. For da får du mest
naturlig bare et merkelig blikk tilbake. Den jeg holder meg til er å se
ut som tilbakestående når jeg blir merket, fungerer hver jævla gang.
Øøøøøøh, det er egentlig ikke noe å skryte av, er det vel?

Om du virkelig vil se noen flotte damer må du komme deg til fjells. Men
ikke ta den helt ut, å stikke opp til no where er ikke poenget her. Det
holder lenge med et skitrekk (Heldig jeg er som bor i Sauda.) I
skitrekkene er det veldig god utsikt, og jeg snakker ikke bare om
naturen, selv om den også er fortryllende. Damene er dresset opp i det
heteste på markedet innen vinterkolleksjon. Det er bare å trekke pusten
dypt, og ja, selv om de ser henrivende ut, IKKE glem og pust…
…
…
…det er dumt.
…
…

…det tar seg ikke for godt ut å
…å
…å
…å besvime fremfor drømmedama

Nok om det, neste avsnitt *BLUSH*

Og ja, om du lurte på det. Det er nok de herlige jentene med de
fresheste klærne som sørger for at du er stuck i skitrekket midt i den
verste bakken. De har helt roen på shopping maraton, men de er ikke
helt komfortable med ski og snowboard på bena. Ikke alle i hvert fall.
Det finnes selvsagt unntak, på samme måte som om det finnes fine
elefanter. Ah, du tar poenget mitt, det skjer ikke så ofte. Men som
noen sier, man kan ikke få i pose og sekk. Selv om det hadde vært
utrolig kjekt om de kunne renne på ski og snowboard også, når man først
er SKITREKKET. (Godt å få det ut av systemet.) Tanken på å spørre
enkelte hva to pluss to er har vært litt fristende i det siste. Å nei,
jeg legger ikke slikt fra meg hjemme. Jeg har vært fristet til å ta opp
temaet i ferien også, å ja, det skjer faktisk OFTERE i ferien. Mja, jeg
går Allmenn, derfor.

Så hva har vi lært i dag?

1. Hotspots er fine å se på

2. Husk for all del å puste, sikter til avsnitt 4 og 5, å ja, jeg vet
at det er vanskelig å puste, tenke og nyte samtidig. Men du kunne jo
vurdert å kutte ut enn annen ting enn akkurat å puste. Hva med tenke -
delen? Åja, den er allerede koblet ut, beklager.

3. Husk øvelsene vi har gått gjennom om du blir tatt på fersken, og
selv om du spiller litt for godt, er det ikke alltid de går god for
den. Så pass på. De tar oss av og til for å smarte, vi glimter jo til
av og til med ord som er total rip off fra et eller annet magasin. Ja,
det magasinet du leste når du ventet hos tannlegen.
4. Risiker man ikke noe, vinner man heller ingenting

5. Litt mer seriøst: Hva med og faktisk gi hotspoten din et kompliment
eller å be henne ut. Det kan… og da sier jeg kan…kanskje fungere
faktisk.

Lykke til

Sephyria, frekk og freidig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bare spør dere?
Skriver vi alt i bloggene, bare for å få oppmerksomhet? Har overskriftene blitt for utydelige, bare for å sprite opp innlegget slik at flere leser det. Har vi blitt noen attention whores som bare søker kreditt?

*Selvironi folkens, selvironi* 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For hver gang jeg tenker over det blir det bare absurd. Men jeg føler en viss tilfredstillelse når andre "lider". Er det normalt, eller er jeg syk?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1. Brunetter eller blondiner

Brunetter, ekte selvsagt

2. Tar med potensiell kjæreste på første date?

Kino, kafè, et sted med relativt rolige omgivelser som ingen har noen særlige relasjoner til

3.Eksklusiv restaurant eller hjemmelaget romantisk dinner?

Hjemmelaget, er noe spesielt med det når man lager det selv, særlig om man gjør det sammen

4. Hetero,bifil eller homo?

Veldig liberal hetero

5. Støtter den nye ekteskapsloven?

Selvsagt

6. Beste tv – serie?

Vanskelig, men holder en knapp på Gossip Girl

7. Sex før ekteskapet?

Ser ingen hindringer

8. Poker eller sjakk

Definitivt poker, kan ikke sjakk

9. Jobb med god lønn eller jobb jeg trives i?

Forhåpentligvis begge deler, men om jeg må velge velger jeg en jobb jeg trives i

10. Beste tegneserie?

Pondus og Nemi, nekter å velge 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er utrolig lei av å være singel. Det er så kjedelig og ensformig. Har ikke vært i et jævla forhold på lenge nå, og det irriterer meg. Selvsagt er det min egen feil, noe som egentlig bare gjør meg enda mer forbanna. For jeg har vel i grunn muligheten til å gjøre noe med det.

Problemet er at jeg er veldig sjenert av meg. Liker liksom ikke å ta initiativet når det gjelder kjærlighet. Jeg synes det er ganske skummelt egentlig. Haha, har liksom fremdeles problemer med å stå fremfor klassen og snakke. Det freaker meg rett og slett ut. Selv om det er ganske morsomt i etterkant å tenke på at jeg stod der og skalv som faen og bare ville gå hjem å legge meg. Sånn er livet rett og slett, man må lide for å kunne vinne. Egentlig et ganske greit prinsipp i grunn, men så langt føler jeg at det har gått mye i tap.

Jeg er ikke akkurat noen badass og vegrer meg egentlig for å snakke i telefonen med ukjente folk. Selv dèt synes jeg er skummelt. Det som kanskje er litt merkelig at flere av mine jevnaldrende heller ikke har sansen for å ringe til fremmede. På en måte er det da man må sette seg ned, ta en varm slurk av den alt for sterke kaffien og spørre seg selv. Hva faen skal det bli av 90 – kullet? Vi er jo den oppvoksende generasjonen som en dag skal ta over jorden etter våre forfedre. Så langt har vi ikke mye å skryte av på papiret. Vi er selvopptatte jævler som må få alt i fanget. Jeg er jo et levende bevis på det, og akkurat det er kanskje det punktet som provoserer meg mest. Vi er nok den virkelige dessert generasjonen.

Late er vi også. Vi klager over at det er lærerne til lands som er alt for dårlige. Men det er helt feil. Selv om det er noen lærere som ikke burde vært lærere er det i hovedsak oss selv, elevene, det er noe galt med. Vi forventer å sitte igjen med både femmere og seksere uten å gjøre noe for det. For det er nok de færreste som sitter flere timer hjemme hver dag for å få unnagjort leksene. Hvorfor er det slik? Er det fordi vi ikke har tid?`Feil, vi har masse av tid, men i stede for å bruke tiden på fremtiden vår velger vi å sitte fremfor tv’n og få med oss de siste tv-seriene. Vi er rett og slett for dårlige til å prioritere. Har man lyst til å bli lege, må man jobbe deretter. Har man lyst til å bli advokat, så må man faen meg jobbe for det også. Ikke sitte malplasert fremfor en blikkboks som ikke forer oss med annet en urelevant informasjon. Man må jobbe for en utdanning. Det er ikke gratis å ta høy utdanning, det svir på både lommeboka og hodet, men det trengs om man vil trekke det lengste strået.

Full kreditt til foreldrene våre. De innser at vi må komme oss utav godstolen å begynne å trimme. De tvinger oss til å gjøre litt for pengene. Og det er egentlig alt annet enn dårlig. I det øyeblikket man står der og lager middag eller tar seg en joggetur tenker man kanskje at de thadde vært greit å gjøre noe annet. Men etterpå innser vi hvor viktig det var at foreldrene våre pushet oss litt utforbi sirkelen av latskap og nytelse. Det er de som skal ha takken for at vi kanskje, og da sier jeg kanskje, blir til folk en dag.

Det trengs å jobbes med litt av hvert når det gjelder den oppvoksende generasjonen, som jeg er en del av. Jeg ser jo helt fint selv at jeg ikke er noe glansbilde akkurat. For å ha det på det rene representerer jeg vel ganske godt dessert generasjonen. Det føles utrolig god å kunne slappe av i tv stolen hjemme, og jeg jobber vel ikke ræva av meg for å leve det gode liv. Så hvorfor i helvete sitter jeg og kritiserer andre da? Jeg kjenner kritikken trykke rpå meg allerede. Men poenget er at jeg kritiserer den oppvoksende generasjonen, og som sagt, den er jeg en del av. Så ja, jeg kritiserer meg selv også. Ta den!

Vel, da har jeg fått foreviget noen av mine tanker for denne gang. For dere som har ferie nå; nyt den

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er norske, vi er tøffe og vi liker selvsagt musikk. Men hvilken musikk er det vi hører på? Det spørsmålet har fått meg til å undre litt. For det har seg nemlig slik at store deler av befolkningen gjerne setter på både Bjørn Eidsvåg og Kurt Nilsen. Det er ingenting i veien med noen av artistene. Men jeg bare spør meg selv, er det alt vi har? Har vi ikke noen bedre band å høre på som kommer fra landet vårt? Det landet vi er så fryktelig glad i.

Selvsagt har vi noe som presenterer Norge bedre. Alle med sansen for litt mørkere musikk sitter inne med kunnskapen som her kommer; det finnes ikke noe bedre metall enn den som  kommer fra Skandinavia. Mange vil hevde at det kommer av at vi har vikingblod i årene. Ikke vet jeg, men det kommer i hvert fall masse bra musikk fra våre trakter. Dette er musikk som erobrer verden og legger den under sine føtter. Vi snakker om band som In Flames, Soilwork, Children of Bodom og selvsagt Norges egne Dimmu Borgir. Dèt er musikk skal jeg si deg. Ingenting er  som ekte skandinavisk metall, ingenting. 

Og til dere som skriker ut at metall bare er noe oppsamlet skrap for kalde mennesker uten følelser, slapp helt av. Vi metallentusiaster har mye følelser og det oppsamlede skrapet dere snakker om, er mye verdt enn den musikken Puppe-Alexandra leverer. Ti poeng til meg, null poeng til dere.

Metall er tungt, det er gjennomført og det er ekte. Det ligger mye arbeid og følelser bak musikken. Men som i alle andre sjangere er det kvalitetsforskjeller. I enkelte tilfeller kan du sette på motorsaga og få den samme musikalske feelingen. Ikke noe særlig bra med andre ord. Alt jeg sier er at det er generelt god kvalitet på metall, men at det er enkelte aktører som tuller det til. Varg Vikernes, eller Greven om du vil, fikk det for seg at han skulle tenne på noen kirker. Slikt blir det selvsagt bråk av. Det skulle ta et tiår før sjangeren ble godtatt igjen. Når det er sagt sliter vi fremdeles med fordommer. Jeg vil bare få det understreket at ikke alle som hører på svart metall er satanister. For å være helt ærlig er det bare en liten prosentandel som hører til den religionen. Det skal også nevnes at det svært få mørksinnede som støtter oppom Grevens handlinger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenkte å bruke det første innlegget mitt her på Vg blogg til å skrive litt om meg selv. Det er jo gjerne sånn at man vil vite litt om de personene som forfatter og skriver. Siden det er jeg som er forfatter i dette tilfelle må jeg jo klare å få ned noen ord om meg selv, slik at dere blir litt klokere på hvem jeg er.

Jeg har alltid vært litt annerledes og har vel aldri prøvd å forandre noe på det. Heller stikk motsatt vil vel noen si. Jeg er egentlig helt enig.Man blir jo lett en kopi her i denne verden. Derfor har jeg dedikert livet mitt til å prøve å være en original. Om dette er et vellykket prosjekt vet jeg ikke enda. Det har nettopp begynt, eller nettopp og nettopp, mja, 17 år siden det startet opp blir det vel.

Som alle andre har jeg for lite penger her i verden. Det er egentlig fælt å si, for man har det jo egentlig ganske greit. Men hadde jeg hatt penger til det hadde nok shopping tatt en større del av livet mitt. Sært sier kanskje du, men skjerpings. Var jo det jeg skrev i forrige avsnitt. Jeg liker å være annerledes. Det er meg det, og sånn forblir det.

Om jeg hadde hatt talent for å designe klær hadde jeg nok betet meg fast i den bølgen, men den gang ei. Gutten kan ikke tegne, selv om det ikke er noe i veien med fantasien. Noen kreasjoner skulle det nok blitt ut av det. Heldigvis har jeg musikken da, selv om jeg ikke er alt for flink til det heller. Jeg har gått et par år i korps, og det var vel et par år for mye sånn egentlig. Man har selvsagt mange gode minner derifra, men that’s it. 

"You may have noticed that the individuals always lose?

The independent, the strong, the individuals.

The real heros die uknown.

Too bad, we are experiencing their knowledge and resources dekades after their death."

Jeg liker å skrive, vet ikke helt hvorfor, jeg bare gjør det. Det er noe med det å få alle følelsene og tankene ned på papiret. Der blir de foreviget, og man kan ta minnene opp igjen og se tilbake på hvem man var og hva man stod for. Når det gjelder skrivingen er det noe befriende med blogging. Der er det ikke så viktig om man ikke har helsetninger, man kan blande språkene, og om man føler for det kan man ta en avstikker. Herlig ! 

Om du har blitt noe klokere på meg etter at du har lest denne teksten vites ikke, men det er i hvert fall ikke min feil:P  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende